Følelser og overlevelse
Følelser for å overleve
Vi er alle født med visse grunnfølelser, som er like på tvers av etnisitet og kultur. Grunnfølelsene kan grovt kategoriseres som glede, sinne, overraskelse, redsel, avsky, og tristhet. Disse grunnfølelsene handler i stor grad om urgamle mekanismer som har til formål å sikre artens overlevelse, og som er tilpasset et liv i pakt med naturen. I dagens samfunn vil flere av oss oppleve ganske sterke følelser i relativt passive tilstander, slik som når vi ser en spennende film på tv godt plassert i sofaen. Våre følelser er derimot, er finjustert gjennom evolusjon til å skulle forberede oss på handling eller bevegelse – for å varsle oss om en virkelig situasjon hvor vi må foreta oss valg som vil være fysiske. Når en følelse blir trigget i oss, vil kroppen umiddelbart og ubevisst reagere på helt spesifikke måter, slik som ulike ansiktsuttrykk. Likevel er det også noe felles for alle følelser, da de har som mål å skulle resultere i en handling. Alle våre følelser fører nemlig til en kroppslig aktivering av vårt autonome nervesystem, som lettest kjennes som urolighet (adrenalin), hjertebank, sug i magen, og økt pusting. Dette betyr at vi er i en beredskapstilstand, og at kroppen er klargjort for handling eller bevegelse. Denne reaksjonen styres hovedsakelig av det limbiske systemet i vår hjerne, og hører til den mer primitive delen av hjernen. Hva slags følelse vi opplever er det opp til oss å tolke, og her kommer vår neokorteks inn i bildet. Denne mer rasjonelle delen av hjernen vil alltid forsøke å finne ut av hva våre overlevelsesimpulser eller følelser forsøker å fortelle oss, slik at vi kan møte det med en handling som i størst mulig grad får oss tilbake i likevekt (homeostase) igjen. For å sammenligne med en annen overlevelsesmekanisme, så vil cellene i kroppen vår si ifra når de kommer i ubalanse i forhold til mineraler og næringsstoffer, ved å gi oss en følelse av å være sulten. Dette balanseres ved at vi spiser, og deretter føler velbehag en stund etter dette. Det samme gjelder også våre følelsesmessige signaler. Dersom noen skremmer deg for gøy, så kan du kanskje bli svært redd med en gang (autonom aktivering). Dette varer inntil du forstår at det ikke er en reell trussel (tilbake til homeostase). Etterspillet av en slik spøk kan være at du ler og har det moro, at du kanskje blir sint og setter grenser for hva du syns er ok, eller blir trist og lei. Uansett så går du gjennom en prosess bestående av impulser, fortolkning og handling. For at en slik prosess skal kunne gå for seg på en sunn måte er det viktig at du vet hva du føler, forstår hvorfor du føler det slik, og velger hvordan du handler i forhold til den.
De vanskelige følelsene
I noen tilfeller kan det være at det har skjedd en frakopling mellom fortolkningen (tanker/kognisjon) og kroppens reaksjoner (impulser og aktivering), som igjen kan skape vansker med å forstå hvordan følelser og tanker henger sammen. Dette kan videre gjøre det vanskelig for oss å finne en hensiktsmessig handling eller bevegelse, for slik å gjenopprette likevekt (homeostase). Grunnlaget for å håndtere emosjonelle signaler legges blant annet tidlig i oppveksten, gjennom interaksjon og samspill med nære omsorgsgivere. Helt fra fødselen av spiller våre følelser en svært viktig rolle. Som art skiller mennesket seg ganske mye fra de fleste andre dyr ved at det blir født ganske så hjelpeløst. Våre følelser er det som blant annet skal sikre at våre foreldre tar vare på oss i de første viktige leveårene, gjennom å utløse omsorgsdriften gjennom tilknytning.
Noen ganger kan dette likevel gå galt, og barn utsettes for potensielt traumatiserende hendelser. I slike tilfeller søker fortsatt neokorteks å finne en meningsfull tolkning av de impulser som kommer, men blir det for belastende slår overlevelsesinstinktene inn. I ekstreme tilfeller kan dette føre til en frakopling (tanker og følelser blir prosessert hver for seg og ikke integrert) som er hensiktsmessig der og da, for å komme i balanse igjen. En slik mestringsstrategi kan være så effektiv og energibesparende at det blir vårt eneste verktøy til å fortolke og håndtere vanskelige impulser. Dette gjelder spesielt i tidlige situasjoner hvor vi ikke har nære omsorgsgivere som kan veilede oss i andre mestringsstrategier.
Reintegrering av følelser og tanker
For å skulle fungere på en sunn måte er det viktig at vi allerede tidlig i livet reagerer på våre følelser, slik at vi gradvis lærer oss å håndtere de på en hensiktsmessig måte. Dette på samme måte som barn tidlig skriker til de får mat, mens vi senere kan utsette dette behovet ettersom situasjonen krever det.
Opplevelsen av angst uten å vite hva det kommer av, kan være et eksempel på en slik frakopling. Det som da kan skje er at kroppen aktiveres ubevisst av frakoplede emosjonelle minnekomponenter, uten at det bevisst kan føres tilbake til noe bestemt tankeinnhold. For å kunne håndtere slike opplevelser igjen vil det være nødvendig å reintegrere tanker og følelser, slik at den uhensiktsmessige frakoplingen ikke lenger blir det primære handlingsalternativet. En slik prosess bør gjøres i samarbeid med profesjonelle helsearbeidere, slik som psykologer.
