Resiliens – Hvordan mestre ubehag og stress

Ubehag er læring.
Vi kommer alle til å feile fra tid til annen, det er livets harde fakta. Ingen er perfekte, og ingen har uendelige ressurser. En del av oss kommer sannsynligvis til å oppleve flere tabber enn suksesser. Min mor sier alltid til meg, ”Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, som teller.” Det handler altså i bunn og grunn om hvor god du er til å møte det ubehaget som livets skole har på timeplanen. Så hvordan har det seg at noen klarer seg bedre i møte med dette enn andre? Winston Churchill har tidligere uttalt, ”Success is going from failure to failure without losing enthusiasm.”
Vi blir alle født inn i denne verden med et relativt beskjedent utvalg av ressurser og erfaringer. Det nyfødte barnets møte med verden, er en brutal omstillingsprosess, sett i forhold til det trygge miljøet inne i mors mage. Alt er ukjent og nytt, og vi er faktisk et av de mest hjelpeløse levende vesen som fødes. Men vi har en meget sentral evne. Vi kan lære, og vi gjør det relativt raskt. Lære å mestre det som oppleves som ubehag, slik at det faktisk til slutt blir velbehag, og kanskje noe vi er villig til å ofre ganske mye for å oppnå. Likevel kommer dette med en pris, og den prisen kalles ubehag. Så hva er dette ubehagelige?
Sett fra et nervobiologisk synspunkt, så er det ikke annet enn læring i sin reneste form. For at signalene mellom våre ”hjerneceller” (nevroner) skal være så effektive som mulig, så må nervebanene isoleres. Dette gjøres via et fettlag, som kalles myelin. En slik prosess vil også gjøre at kroppen må produsere energi, og vi vil da måtte puste mer (O2) og tilføre næring. Om vi tenker etter, så er dette noe som raskt kan forbindes med ubehag. Så hvordan oppleves dette i praksis?
Mange barn vil nok huske skolen som noe ubehagelig, da de fleste kanskje heller ville vært hjemme og lekt med venner. Likevel skjer det noe med de fleste i løpet av skoletiden. Ja, noen bruker faktisk store deler av sitt voksne liv på nettopp det de kanskje syns var det verste de visste. Så hva har skjedd? Jo, det har skjedd en læring. Over tid har ubehaget blitt tålt og mestret, og kanskje faktisk blitt en berikende kilde til velbehag. Gjennom å være en lærende organisme, så blir vi mennesker gode til det vi gjør mye. Fysisk trening er et ganske godt og enkelt eksempel på dette. Når vi starter å trene blir vi både stive og støle, men så skjer det noe. Dette går nemlig over til noe annet. Vi kjenner faktisk at vi får energi, og at det til og med blir ubehagelig når vi ikke får trent. Det er slik vi utvikler vaner eller uvaner.
På samme måte som de to foregående eksemplene, må vi bruke energi når vi skal mestre andre utfordringer. Ja, vi må faktisk bruke energi på alle former for læring, og det krever at vi er villig til det. På denne måten kan vi kanskje klare å se ubehag som noe annet enn stress og belastninger.
Mediene i dag spyr til stadighet ut mer eller mindre seriøs informasjon om hvordan vi skal oppnå ulike ting uten å måtte forholde oss til ubehag, eller hvordan ubehaget skal unngås dersom det allerede har kommet. Følger vi argumentene som tidligere har blitt presentert, så fins det kanskje ikke læring uten ubehag. Om du ikke føler ubehag i møte med noe som er utfordrende, så kan det enten være noe du mestrer fra før, eller noe som ikke gir deg en varig mestringsfølelse i form av læring. ”No pain, no gain,” heter det på engelsk. Om du finner deg selv beundrende over noen som blir verdensmester i noe, så spør deg selv hvor mye ubehag du tenker dette mennesker har gått gjennom for å komme seg dit. Skal ikke vi alle da tåle litt for å kunne bli litt mer lærd i livets mysterier?

Hvordan mestre ubehag
Om vi kjøper teorien om at læring skjer gjennom mestring og toleranse av ubehag, så spør sikkert mange seg om hvordan en skal gjøre dette. Et par forskere som har sett på dette siden 1970-tallet, er Kobasa og Maddi. De ble nysgjerrig på hvorfor noen klarte seg både bra og bedre etter at Bell Telephonecompany (USA) gikk konkurs, og mange mennesker mistet jobbene sine. Det de fant ut var at det i all hovedsak var tre egenskaper som gikk igjen. Det første handler om kontroll.
Når mennesker føler at de har kontroll, evnen til å påvirke hendelser rundt seg selv gjennom egen innsats, så klarer de seg gjennom de utroligste situasjoner. Bør vi da begynne å planlegge eller forberede oss når vi møter ubehag? Ikke nødvendigvis. Om det gjør at vi gjennom forberedelsene faktisk påvirker utfallet, så vil det være meningsfullt. Likevel skal en ta sine forbehold, da forberedelser også kan øke følelsen av stress. Om det er forberedelser på å mestre ubehag, altså en følelsesmessig reaksjon, så er det kanskje ikke like hensiktsmessig. Dette er spesielt sant hvis en er avhengig av en masse faktorer som er utenfor egen kontroll. Årsaken til dette handler om hvordan hjernen vår fungerer. Når vi planlegger, så bruker vi logikk, som i all hovedsak er plassert frontalt. Dette blir dessverre overstyrt av mer primitive deler av hjernen (det limbiske system) når vi blir emosjonelt aktivert (les: føler ubehag). På denne måten vil vi altså ha liten tilgang til våre planlagte og logiske strategier, og kan da oppleve tap av kontroll dersom vi er veldig avhengige av nettopp dette. En annen reservasjon i forhold til å bruke tid på planlegging, er den energien vi bruker. Bruker vi opp energien på forhånd, så stiller vi mindre rustet til å tåle det ubehaget som kommer, og vil kanskje feile nettopp på grunn av dette. Kontroll over emosjonell aktivering kommer bare gjennom erfaring, og ikke planlegging av hvordan vi skal unngå. Det viktige er å aldri gi opp, men å fortsette målrettet til tross for motgang.
Dette bringer oss over til den neste egenskapen som Kobasa og Maddi fant gjennom sine studier. De kom også frem til at engasjement og entusiasme fremmer god mestring. Dette er nemlig et viktig skille mellom de som gir opp i møte med ubehag og stress, og de som jobber målrettet videre. Kort fortalt handler dette om den menneskelige evnen til å engasjere seg i livet, og ha en genuin interesse og nysgjerrighet for aktiviteter, ting og andre mennesker. ”Når en dør lukkes, så åpner det seg gjerne en del andre”, er også et velkjent ordtak. Ofte kan utvikling hindres fordi vi frykter kostnadene ved endringer. Frykten for det kaoset som kan komme før en endring blir til noe vi mestrer. Det å ha flere interesser en følger opp, er noe som kan gjøre oss bedre i stand til å takle endringer. For eksempel kan en være svært sårbar dersom en bare har interesse for jobben sin, spesielt med tanke på sykdom eller andre uforutsette ting som vil kunne medføre omstilling. Noen ser altså endringer som problemer, mens andre ser det som unike muligheter de tidligere ikke hadde lagt merke til.
Evnen til å se på ubehag og stress som utfordringer er den siste egenskapen som Kobasa og Maddi fant, og som bringer oss tilbake til å se ubehag som læring. Ut fra ”hardførhet” (Eng: hardiness) begrepet til Kobasa og Maddi, defineres dette som troen på at endring, heller enn stabilitet, er det normale i livet; og at det skaper motiverende muligheter for vekst heller enn å utgjøre en trussel for egen sikkerhet.
Det har kommet mange studier siden de første undersøkelsene på 70-tallet, og mange gir støtte til at mennesker som skårer høyt på ”hardførhet”, setter stressende situasjoner i et bredere perspektiv, og tolker dem derfor som mindre truende. En enkel tolkning av dette vil kunne være å si at mennesker som ser positivt på endringer, øker sannsynligheten for et positivt utfall.
Så om det virkelig er slikt at ubehag og stress er ren læring, hvorfor ser ikke alle det slik? Mye handler om erfaringer vi har gått gjennom tidligere, og hvilken læring det har gitt oss. Kanskje har vi vært gjennom svært mange ubehagelige situasjoner hvor vi ikke hadde kontroll. Likevel er det aldri for sent å gjøre endringer. Fortiden er tid som du aldri får igjen, mens i nåtid fins det ingen begrensninger på hvilke endringer du kan gjøre, basert på den læringen din fortid har gitt. Endring er alltid mulig!

Ref:
Kobasa et al (1982). ”Hardiness and health: A prospective study”. Journal of Personality and Social Psychology 42 (1): 168-177