Hva er selvet?
En av de fremste ekspertene på Selvet er den østeriskfødte amerikanske psykoanalytikeren Heinz Kohut, som senere utviklet selvpsykologien. Kohut beskriver Selvet som senteret i individets psykologiske univers (Kohut, 1990). Han mente at Selvet var navnet på psykiske strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. For å å utvikle et godt og stabilt Selv, er Selvet avhengig av å bli bekreftet, speilet og relatere seg til empatiske omsorgspersoner. På denne måten vil vi kunne oppleve indre trygghet og et sammenhengende Selv(bilde). Et slikt sammenhengende og stabilt Selv, gjør at vi klarer å organisere våre tanker, følelser og opplevelser på en måte som gjør at vi får oversikt og en følelse av sammenheng og helhet i hverdagen. Et skadet Selv vil ikke kunne klare å integrere nye opplevelser, og vi kan få en følelse av manglende sammenheng, fragmentering, og dårlig følelsesregulering. Dette kan føre til vansker i relasjon til andre mennesker.
Kohut beskriver at Selvet består av tre ulike poler, og kaller dette for det tripolare Selvet (Kohut, 1984). Dette kjerneselvet består av det Kohut beskriver som det tvilligsøkende Selvet, det grandiose Selvet, og det idealiserende Selvet. Alle polene har visse behov som må dekkes for at det skal kunne utvikle seg optimalt. I forhold til det tvilligsøkende Selvet, handler det om behovet for å føle likhet med andre. Gjennom samhandling og bekreftelser fra andre som ligner oss selv, vil vi føle aksept og fellesskap. Vi er sosiale vesener og trenger å føle likhet og samhold med andre personer. I barndommen kan dette sees ved at mange barn ønsker seg en bestevenn, og i ungdommen blir dette relevant i forhold til en kjæreste eller partner. Dette motvirker vår iboende frykt for å være alene eller annerledes.
Det grandiose Selvet har i følge Kohut behov for å bli beundret og anerkjent av andre. Det grandiose Selvet får en sunn utvikling gjennom at barn opplever ubetinget kjærlighet, omsorg og bekreftelser fra sine omsorgspersoner. Dette gjør at de utvikler en indre trygghet og solid selvfølelse. Et menneske må føle seg elsket av andre, før det klarer å elske seg selv. Så hva er å elske seg selv? Sett ut fra Kohuts selvpsykologi, kan dette tolkes som en tro på egne verdier og evner, som gir trygghet og selvtillit nok til å kunne skape et meningsfullt liv for seg selv og andre. Det grandiose Selvet er også narcissistisk av natur, og er i sin umodne form uttrykt gjennom barns behov for å være verdens midtpunkt. I sine senere arbeid kalte Kohut dette for selvobjektsbehov, heller enn narcissistiske behov. Karterud (1997, s 18) definerer et selvobjekt på følgende måte:
”Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfullt selv.”
Et selvobjekt har altså til hensikt å bekrefte og speile et barns grandiose forestillinger på en balansert måte. Dersom behovet ikke dekkes, kan dette føre til at det grandiose selvet ikke modnes. En konsekvens av dette kan være at grandiose forestillinger om allmektighet, perfeksjonisme og ubetinget beundring også forventes i voksenlivet. Med andre ord betyr dette at dersom de viktige selvobjektene (hovedsaklig foreldrene) ikke klarer å dekke barnets grandiose behov på en tilfredsstillende måte, kan dette føre til at barnet får problemer med å emosjonelt tilpasse seg andre mennesker og opplevelser senere i livet. Dette kan føre til at det voksne individet blir avhengig av kontinuerlige bekreftelser fra andre, og gir seg utslag i en ekstrem selvhevdelse. Livet i en slik tilværelse kan fort gjøre at personen blir oppfattet som selvgod, narcissistisk, og lite hensynstagende i forhold til andre menneskers behov. Farene ved et umodent grandiost selv, kan i verste fall føre til personlighetsproblemer av narcissistisk type.
Det idealiserte Selvet er den siste av de tre, og handler i stor grad om at vi også har et behov for å oppleve selvobjektene som «perfekte». Enkelt forklart er dette barnets behov for å se på foreldrene som sterke, stabile og ufeilbarlige, for slik å skape trygghet i det usikre barnet. Barns uttalelser av typen: «Faren min er sterkere enn faren din», handler om en slik idealisering. På den måten kan barnet tilskrive andre egenskaper det selv ikke har, men som det ønsker at det hadde, og således skape et idealisert bilde av selvobjektet som kompenserer for barnets egen følelse av mangler. Ved at barnet beholder en slik idealiserende holdning overnfor selvobjektene, antas det at barnets behov for å se opp til andre utvikler seg på en moden måte. Dette sees i form av individets evene til å bekrefte andre, samt fungere godt og empatisk i relasjoner. En sunn utvikling gir barnet opplevelsen av indre trygghet, og det utvikler dermed evnen til å stole på andre. Desverre er det ikke alltid slik at de idealiserte selvobjektsbehovene blir møtt på en god måte. Når barn blir utsatt for omsorgssvikt, atskillelse, ustabilitet, konflikt, krangel, sykdom, overgrep og død kan dette føre til at barnets idealiserte selvobjekter svikter. Et resultat av dette kan lede til umoden atferd og mangel på indre trygghet, tett fulgt av problemer med å stole på andre.
Hvordan utvikle god selvfølelse?
Å ikke kunne si nei kan være et symptom på dårlig selvfølelse og mangelfull selvrespekt. Det å kunne si nei er en måte individet viser at det går en grense mellom seg selv og resten av verden, og innebærer en tro på at ditt liv tilhører deg selv. For å si dette på en overbevisende måte er det viktig at du tror på at ditt liv tilhører deg selv, og at du bare skylder andre å akseptere at de også tilhører seg selv. Dette handler i stor grad om respekt, både for seg selv og andre. Det å si nei er å beskytte dine egne interesser, og selv vite hva som er bra for deg utfra dine egne overbevisninger. Det å alltid si ja til andre er jo tross alt det samme som å si nei til deg selv og dine interesser. Noen vil kanskje kalle dette egoisme, men det handler også om selvrespekt, integritet og personlige rettigheter. Det kan være vanskelig å si nei når andre vil at du skal si ja, noe som faktisk krever å kunne uttrykke dine egne meninger også når de avviker fra det andre mener. Mange vil si at dette handler om moral, oppdragelse og folkeskikk, hvilket er ganske så riktig. Underbevisstheten fremkaller i stor grad følelser basert på hvordan den har blitt programert gjennom sosialisering med selvobjekter i oppveksten. Stort sett er dette en balansert programering som gjøres i samspill med gode og varme omsorgsgivere, som gir oss en hensiktsmessig moralsk oppdragelse. Om vi gjør eller sier noe som er i strid med denne moralen, vil vi raskt kunne oppleve å få skyldfølelse. Om du alltid får skyldfølelse når du sier nei, så kan det være at du tar for mye hensyn til hva alle andre mener, på bekostning av dine egne meninger og oppfatninger. Ved slike tilfeller kan det bli svært vanskelig å hevde seg selv, da du faktisk må kjempe mot din egen underbevissthet. For da å kunne si nei uten skyldfølelse må du først eliminere dine indre konflikter (Eks: uhensiktsmessige moralske forestillinger), samt utvikle selvrespekt (Eks: troen på at du er verdt noe) og en positiv selvfølelse (Eks: følelse av å være glad i deg selv). Det bør alltid være en god balanse mellom hensynet til deg selv (egoisme), og hensynet til andre (altruisme).
Så hva kommer det av at vi ofte sier ja i stedet for nei, og dermed forplikter oss til noe som ikke føles greit? En av grunnene til at det er lettere å si ja, er fordi vi ikke behøver å begrunne det overfor noen. Det er som regel ikke nødvendig å oppgi et motiv for hvorfor vi sa ja. Behøver vi da å motivere et nei? Absolutt ikke. Å si nei er din rett som et selvstendig individ med ditt eget liv. Det å føle på behovet for å alltid måtte unnskylde deg og rettferdiggjøre dine valg for andre, kan være et tydelig symptom på dårlig selvfølelse. Dette kan gi både deg og andre et sterkt budskap om at du tviler på deg selv og din rett til å leve ditt eget liv. En slik type forsvar vil raskt gjøre deg forsvarsløs, og du bør heller forsvare ditt nei overfor deg selv, med en oppriktig selvbevissthet rundt individets rett til å si nei. Fornuftige mennesker tar et nei for et nei, og krever ikke en forklaring. Kanskje vil du noen ganger si ja for å ikke tråkke på andres følelser. Er dette virkelig ditt ansvar? Nei, andre mennesker bør være fint i stand til å ta ansvar for sine egne følelser, og ikke legge den byrden på deg, bare fordi du sier nei. Det er faktisk andre menneskers egne forventninger om et ja som fører til en slik eventuell skuffelse, og ikke din rett til å sette grenser for deg selv. Til tross for dette opplever mange at det er vanskelig å sette grenser for seg selv og andre.
Hvorfor er det så vanskelig å si nei?
Mange syns det er vanskelig å si nei fordi de er redde for å ødelegge sine relasjoner. Men er mennesker som ikke aksepterer at man sier nei er ikke virkelige venner? Virkelige gode relasjoner bør uansett ikke bygges på uærlighet. Hvis du sier ja når du mener nei, er du ikke ærlig overfor deg selv. Dette medfører at du enten kommer til å bryte dine avtaler, eller utføre dem motvillig og halvhjertet, og det er da du risikerer å ødelegge dine relasjoner. Og å si nei innebærer ikke at du taper folks respekt, men heller at du setter deg i respekt. Det å alltid skulle si ja, er det samme som å gi andre mennesker tillatelse til å utnytte deg, da du samtidig sier at dine meninger ikke teller. Evnen til å si nei gir deg friheten til å omgåes andre uten frykt for å bli utnyttet, og det blir lettere å utvikle solide relasjoner til mennesker som respekterer deg. Selvoppofrelse fører bare til bitterhet og fientlighet.
Å la seg bli dårlig behandlet er et svik mot seg selv. Et slikt svik ødelegger respekten man har for seg selv, og da blir det ennå vanskeligere å si nei. Når man uttrykker sine meninger lar man andre vite hvor man står, hvilket skaper forutsigbarhet for andre, som igjen gjør at de får respekt for deg. Mennesker som respekterer hverandre på denne måten utvikler også tillit til hverandre, hvilket alle gode relasjoner bør være bygget på. Det å ikkke kunne si nei er ikke bare et svik mot deg selv, for når du tillater andre å krenke dine grenser støtter du dem samtidig i deres krenkende adferd. Dette gjør det vanskeligere også for andre å bli selvstendige og ansvarsfulle mennesker. Selvstendige mennesker har ikke behov for å utnytte noen. Å la seg selv bli utnyttet, og å utnytte andre, er to sider av samme mynt. Både dem som ikke kan si nei, og dem som utnytter at andre personer ikke kan si nei, er uselvstendige mennesker.
Å sette grenser for seg selv og andre kan være vanskelig av flere ulike årsaker. Å si nei kan resultere i konflikter, og ofte er redselen for å si nei et resultat av redselen for andres reaksjoner. Mange opplever det som et problem at andre blir sinte, og visse individer kan bli handlingslammet av andres sinne. Dette handler ofte ikke om andres følelser, men heller at man blir minnet på eget ubevisst sinne, som man tidligere ikke har bearbeidet på en tilfredsstillende måte. Denne responsen har vanligvis sin opprinnelse i oppvekstmiljøet og er ofte en konsekvens av foreldrenes aggressive adferd. Å utsette et barn for raseri er ingenting annet enn mishandling, fordi det er skremmende og ødelegger barnets trygghetsfølelse. Å manipulere barn ved hjelp av skremmende adferd er ikke en måte å skape selvsikre og harmoniske mennesker på. Foreldre skal være idealiserte forbilder som barn ser opp til, og iblant kan det være bra at foreldrene krangler for å lære bort passende konfliktløsningsferdigheter. Men raseri er ikke en bra metode for konfliktløsning, og det er forskjell på sunt sinne og skadelig raseri. Aggresjonens rasjonelle funksjon er å beskytte individets rettigheter, og derfor er det naturlig å bli sint når man blir urettferdig behandlet. Hvis man fortrenger sin aggresjon kan man bli mer sårbar. Foreldrenes oppgave er å la barn få uttrykke sin aggresjon på en måte som ikke er destruktiv. I sunne familier skal det være rom til alle typer følelser, og det å få uttrykke sinne gjør det mulig å rense luften og løse konflikter. Noen ganger kan dette likevel gå veldig galt.
De sårbare barneårene: Utvikling av selvfølelse.
Dårlig selvfølelse og mangelfull selvrespekt er ofte et resultat av en misslykket selvstendighets-prosess i oppveksten. En vellykket individualisering forutsetter individualisme; evnene til å sette grenser mellom individer og la hvert individ eksistere for sin egen skyld. Uten klare grenser mellom individene blir respekt vanskelig. I den tidlige barndommen oppfatter barnet seg selv som en del av foreldrene og ikke som et separat individ. Etter en tid begynner barnet å forstå at det er et separat individ og begynner å kreve sine personlige rettigheter og privatliv. Denne individualiserings-prosessen er nødvendig for at barnet skal kunne utvikle sin identitet og selvfølelse, og derfor er det meget viktig å respektere barnets privatliv. Hvis barnets integritet respekteres blir det naturlig for barnet å si nei, og derfor er det sannsynlig at dem som ikke har evnen til å si nei har blitt utsatt for integritetsbrudd. Dette betyr ikke alltid at foreldrene hensiktsmessig har skadet sitt barn, men det betyr at mange foreldre ikke vet hvordan barn bør oppdras. Barnets nei blir ikke respektert, og barnet tvinges altfor ofte å gjøre ting mot sin vilje. Dette medfører at barnets naturlige evne til å si nei ødelagt, og det blir vanskelig for barnet å utvikle sin integritet og selvfølelse. Barn som aldri får bestemme noe selv kan utvikle en følelse av maktløshet.
Noen foreldre har kanskje en tanke om at de eier barna sine. Dette er helt feil, da ingen foreldre eier barna sine per se. Et hvert individ eier seg selv og eksisterer for sin egen skyld. En egosentrisk barneoppdragelse innebærer likevel ikke at barn skal få gjøre hva som helst. Bortskjemte barn som alltid får gjøre det de selv vil, kan ende opp med å lære at de ikke trenger og respektere andres rettigheter. Det er viktig at foreldrene setter rasjonelle grenser for at barn skal bli rasjonelle mennesker. Mange foreldre oppdrar sine barn på en av to måter. Enten med få eller ingen grenser, eller med stive kompromissløse regler. Begge måtene er ødeleggende for barnets utvikling av selvfølelse. Barn behøver selvsagt noe struktur i sine liv, men hvis strukturen er for stiv og ufleksibel kan den hindre kreativiteten og utviklingen av selvstendighet. Autoritativ foreldrestil, barnet får klare grenser men blir forklart hvorfor, lærer barnet å sette grenser for seg selv og andre. Barn har et behov av å føle seg trygge for å bli selvsikre individer, og å si nei bidrar til barnets emotionelle trygghet. Hvis foreldrene ikke setter grenser opplever barnet at det ikke har kontroll over sin tillværelse. Men et barn skal også lære å sette egne grenser, og må derfor lære å selv si nei. Barn lærer av å studere hva voksne gjør, og derfor er det viktig å ha bra forbilder for at barn skal kunne utvikle seg på en sunn måte.
Alle former for fysisk og psykisk mishandling i oppveksten kan ødelegge barns evner til å sette grenser. Barn som blir utsatt for slikt føler seg ofte maktesløse, spesielt hvis det er foreldrene som utfører det. Barn har ofte ikke noe annet valg enn å gjøre som foreldrene sier, og tror ofte at foreldrene alltid vet hva som er best (idealisering). Selv når virkeligheten sier at noe er galt blir det vanskelig for barnet å stole på sin egne vurderinger, grunnet foreldrenes naturlige autoritet. Mange barn kan også tro at det er de selv har forårsaket mishandlingen, og kan oppleve sterk skyldfølelse. Denne skyldfølelsen er ofte dypt forankret i underbevisstheten, og kan fortsette og påvirke adferden utover i voksen alder. Også psykisk eller emosjomnell vold er destruktivt fordi alle former for misshandling innebærer å svike barnet, noe som ødelegger barnets integritet og følelse av egenverdi. Et slikt eksempel er når foreldre truer med å forlate barnet. ”Hvis du ikke gjør som vi sier, forlater vi deg. Du blir ensom og ingen kommer å elske deg!” En slik smertefull uttalelse kan føre til separasjonsangst i barnet, som igjen hindrer utviklingen av selvstendighet. Frykten for å bli forlatt er naturlig for barn, da de er avhengige av sine foreldre eller andre voksne omsorgspersoner.
Alle barn har et stort behov for bekreftelse og synlighet, og når disse behovene ikke blir tilfredsstillt på en naturlig og positiv måte oppstår det en risiko for at barnet i altfor stor grad aksepterer andres krav og forventninger for å få sitt behov tilfredsstillt. Barnet kan ende opp med å selge sin selvfølelse for å få den oppmerksomhet det behøver. Denne emosjonelle prostitusjonen kan resultere i at barnet utvikler et nevrotiskt behov for å gjøre det andre vil. Denne utviklingen ødelegger evnen til å si nei, og problemet eksisterer fortsatt i voksen alder fordi det har blitt et habituert (automatiskt) adferdsmønster. Det er likevel mulig å endre på dette, selv som voksen.
Du kan velge å endre deg!
Dersom tilbøyligheten til å alltid skulle tilfredsstille andre fremfor oss selv er et automatisert atferdsmønster, kan vi bekjempe dette med språket eller måten vi tenker og snakker om oss selv på. Ved å erstatte ubrukelige teorier om oss selv, slik som «du er ikke bra nok», med mer fornuftige og realitetsorienterte utsagn, kan vi få de kognitive redskapene vi trenger til å gjøre varige endringer i forhold til selvfølelsen. For å ha selvrespekt og en god selvfølelse må vi ha underbevisste tankemønster som støtter selvet, og underbevisstheten må derfor programmeres med egoistiske tanker og prinsipper. Det er helt avgjørende å forankre egoismen i underbevisstheten for at den skal bli en integrert og naturlig del av selvet. Underbevisstheten programmeres under oppveksten, men kan også programmeres på et senere tidspunkt i livet. Hvis du ikke omprogrammerer underbevisstheten kan du risikere å bli en slave av din oppvekst. Å frigjøre seg fra sin fortid innebærer å ta kontrollen over sin underbevissthet, og reprogrammere underbevisstheten på en måte som gir handlingsfrihet. Egoisme er en forutsettning for handlingsfrihet. Enkelt forklart vil det gi stor handlefrihet å ta tilbake makten over egne følelser, ved å ikke lenger håpe på anerkjennelse fra andre gjennom å tilfredsstille deres krav, men heller stille krav om grenser i forhold til omgivelsene selv. Når man sier nei kan man iblant bli anklaget for å være egoist, men dette utgjør bare et problem hvis man tror at det er feil å være egoist. Egoistbegrepet fungerer som et maktverktøy for dem som vil manipulere deg, men bare hvis du aksepterer den oppfattningen at egoisme er umoralskt. Din underbevissthet er programmert på feil måte hvis du får negative følelser av å bli kalt egoist. Egoistbegrepet er et viktig psykologiskt begrep som gir deg personlig frihet og kontroll over ditt liv. Det er derfor viktig å aldri la andre overbevise deg om at egoisme er umoralskt. Selvforsvar er alltid egoistiskt. Du må forsvare egoismen i ditt eget psyke, og således være overbevist om at du har rett til å eksistere for din egen skyld og leve ditt eget liv. Når du har denne overbevisningen spiller det ingen rolle hva andre sier. Det spiller ingen rolle at andre anklager deg for å være egoist når du allerede vet at du er det. Å bli kalt egoist er et kompliment, fordi det innebærer å være et selvstendig menneske med integritet og selvrespekt.
Referanser:
Hurd, Michael J. Grow Up America – Learning to Live the Happy, Responsible Life
Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997.
Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990.
Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.
Wills-Brandon, Carla: Learning To Say No – Establishing Healthy Boundaries