Sosiale medier. Noen etiske dilemmaer.

Hva er egentlig sosiale medier?

Sosiale medier blir ofte brukt som et samlebegrep for internettsteder som legger til rette for kommunikasjon, sosial nettverksbygging, og distribusjon av informasjon mellom mennesker (Frantzen og Vettenranta, 2012:200). I følge de samme forfatterene kan sosiale medier videre deles inn i sosiale nettverk og blogger. Gjennom disse nye mediene har kanskje skillet mellom det å være en offentlig og en privat person blitt noe borte. I dag kan vi alle være våre egne redaktører, og si hva vi vil, til hvem vi vil, og når vi vil. Gjennom å dele det som før var privat, slik som bilder, video og dagbøker, eksponerer vi oss svært mye i det offentlige rom. Denne formen for selvfremstilling handler i følge Hoem & Schwebs (2010) om å legge ut fordelaktig informasjon om seg selv, for å virke mer interessante for andre. Problemet med å dele privatlivet på denne måten er at man kan bli gjenstand for undersøkelser og granskning, og i verste fall kan det brukes mot oss senere. Om man ikke trår varsomt, så kan det være lett å havne opp i en del dilemmaer.

Etiske dilemmaer ved bruk av sosiale medier.

Sosiale medier kan være et fantastisk verktøy for å kunne utforske og skape nettverk, samt holde kontakten med familie, kolleger, venner, og andre kjente. Like fullt kan det potensielt også bli en belastning, som forskningen ennå ikke har mye kunnskap om. En del kjenner vi likevel til, da vi i massemediene til stadighet kan lese om personer som har tabbet seg ut ved bruk av nettopp sosiale medier. Slike arenaer gir oss utvilsomt muligheten til å si vår mening helt usensurert, men dette er på både godt og vondt. Øyvind Kvalnes, som er filosof og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, har gjort en studie som identifiserer fem vanlige etiske dilemmaer, som kan oppstå i forbindelse med bruk av sosiale medier. Slike etiske dilemmaer handler som oftest om hva som er riktig, og hva som er galt i ulike situasjoner. Han presenterer disse i boken Sosiale medier i all offentlighet. Kvalnes skriver blant annet om: 1. Rolledilemmaer (Hvem er jeg, og hvordan oppfatterandre min rolle?), 2. Lett-på-fingern-dilemmaer (Hva skjer med informasjonen jeg deler?), 3.Ambisjonsdilemmaer (Hva er min ambisjon med sosiale medier?), 4. Ytringsdilemmaer (Hvor kontroversiell skal jeg være, eller ikke være?), 5. Kunnskapsdilemmaer (Hvem har mest kunnskap, og hvordan bruker jeg den?). Rådet fra Kvalsnes er at man stiller mye bedre rustet til å møte slike etiske utfordringer, dersom vi på forhånd tenker gjennom mulige dilemmaer som kan oppstå.

Depersonalisering i sosiale medier?

I det store og hele er det mange av de samme sosialpsykologiske mekanismene som også er gjeldende når vi bruker sosiale medier, til tross for visse kvalitative forskjeller. En svært viktig kvalitativ forskjell er depersonalisering, eller en fremmedgjøring/umenneskeliggjøring av den/de vi snakker med eller om. Dette kan potensielt ha svært store konsekvenser for hvordan vi kommuniserer i slike settinger. En tidlig studie som undersøkte denne effekten av depersonalisering, er Milgrams (1967) berømte forsøk i forhold til lydighet. I studien fant Milgram støtte for at 62 % av tilfeldig valgte mennesker var mer villige til å begå de grusomste handlinger (gi dødelige elektrosjokk på 450 volt), dersom menneskene de utfører dem mot har blitt tilstrekkelig depersonalisert. Forsøket ble også gjentatt som et ”tv-program” på fransk tv i mars 2010, hvor hele 80 % av deltakerne var villige til å gi tilsvarende støt. I en annen berømt studie, utført av Phillip Zimbardo (1971) ved Standford University, måtte eksperimentet «Standford prison experiment» avbrytes etter kort tid. Også her var en av de viktigste faktorene depersonalisering, noe som raskt førte til at både vold og ydmykende atferd ble til en rutine. I Milgrams studie gjorde man en del varianter, og spesielt en variant er svært relevant i forhold til sosiale medier. I denne versjonen satte man forsøkspersonen (den som skulle gi støt) rett overfor personen som mottok støtet, noe som gjorde at vesentlig færre utførte handlingene. Under disse betingelsene ble ikke ”offeret” like depersonalisert, da utøveren kunne se hvilke konsekvenser handlingene fikk. Så hva har dette med sosiale medier å gjøre? Det å kunne være anonym (eller tro at man er det) er kanskje en form for falsk trygghet på nettet, som kan raskt gjøre at vi blir depersonalisert. Petter Bae Brantzæg, som er forsker ved Sintef og Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO, advarer mot å anbefale anonymitet på nettet, i en artikkel i Aftenposten fra 2008. Han hevder i samme artikkel at mennesker og barn depersonaliseres når de er anonyme, og at de da raskt kan miste hemninger og utvise en mer uansvarlig atferd. Sett i forhold til studiene over, kan depersonalisering altså føre til at mennesker går langt ut over de grensene en normalt ville forholdt seg til, samtidig som «offeret» ikke lenger får menneskelig status. I noen tilfeller blir slik atferd skadelig.

Når blir sosiale medier skadelig? Mobbing på nettet.

Mobbing gjennom sosiale medier har også blitt et økende problem, og mange beskriver dette faktisk som verre enn ”vanlig” mobbing. Årsaken til dette kan være det potensielle enorme omfanget av mottakere for mobbingen, og de påfølgende sosiale konsekvensene som kan komme ut av en slik moderne ”gapestokk”. Det ble mye snakk om dette fenomenet etter at man ble vitne til at mobbe- og voldsvideoer fra barne- og ungdomsmiljøer ble lagt ut på ulike nettsteder. I dagens samfunn er brukervennlige mobiltelefoner og datamaskiner lett tilgjengelig, og det som kanskje startet som en ”spøk” kan fort få alvorlige konsekvenser. Negativ medieomtale er et fenomen som det er forsket lite på, men som prosjektet ”I offentlighetens søkelys” ved UiO (under ledelse av professor Fanny Duckert), har drevet med siden 2001. Heldigvis kommer de fleste seg gjennom slike hendelser på en god måte, da vår menneskelige evne til å takle vanskeligheter i livet (resiliens), gjør at de færreste får varige men eller alvorlige skader (Bråthen, 2010). Til tross for dette har Barneombud Reidar Hjermann tidligere uttalt at ingen skal utsettes for slike krenkelser, og håper at skolene tar i bruk nettsiden, som er en kampanje for å kjempe mot mobbing på internett.

Et tips om nettvett.

En grei tommelfingerregel kan være å ikke legge ut noe på sosiale medier som ikke tåler å stå på forsiden i VG eller Dagbladet. Mange vil nok si at det ikke er noen overhengende fare for det akkurat nå, og det har de nok rett i. Stort sett så er de fleste godt beskyttet mot å havne i massemediene, men de løper likevel en viss risiko for at svært mange kan ha tilgang til dine uttalelser, bilder og kommentarer. Spesielt gjelder dette sosiale medier som Facebook, hvor du fraskriver deg retten til alt innhold som publiseres bare ved å bli medlem. Kanskje vil det ikke ha så stor betydning nå, men hva med resten av livet ditt? Det er nesten uvanlig at en arbeidsgiver ikke googler arbeidssøkere i dag.

Referanser:

Aftenposten 21.oktober 2008. www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2724464.ece

Bråthen, H. 2010. Mestring i motvind. En kvalitativ studie av resiliens hos personer utsatt for
kritisk medieomtale. Hovedoppgave, UiO.

Frantzen, V. & Vettenranta, S. (red.) 2012. Mediepedagogikk: refleksjoner om terori og
praksis, Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Hoem, J. & Schwebs, T. 2010. tekst2null, Oslo, Universitetsforlaget.

Kvalnes: ”Etikk i sosiale medier” i Brandtzæg, Gillund, Krokan, Kvalnes, Meling og Wessel-
Aas: Sosiale medier i all offentlighet, Kommuneforlaget 2011.